Hvordan kunne en foreldreløs fattig-gutt fra en fjellgard i Geirangerfjorden bli biskop i India?
Dette er historien om Johannes Gausdal. Etter et sterkt kall til å bli misjonær, utdannet han seg til lærer og prest og virket som misjonær blant Santaler i India i mer enn 40 år. For sin enestående innsats fikk han stor anerkjennelse både i India og Norge, blant annet dekorert med St. Olavs Orden.
HØR PROGRAM OM JOHANNES GAUSDAL vIJohan Behrentz
600 stupbratte meter over Geirangerfjorden ligger den nå fraflytta fjellgarden Gausdal, eller Gomsdal, som de sier lokalt. Her bodde Johannes sine første år fra 1888 inntil han mistet begge foreldrene. Han var bare seks år gammel da mora døde fra seks barn i det som man kalte galopperende tæring.
Faren døde
Tre år senere står Johannes ved ei anna sjukeseng. Denne ganger er det faren som har fått lungebetennelse og visste at han skulle dø.
«Nå må du være lydig, Johannes. Så vil det gå deg godt i livet» sier faren. Det er ord som den unge gutten aldri kommer til å glemme. Det er ingen blind lydighet faren ville råde sønnen til. Det var lydigheten mot sin egen overbevisning.
-De ordene fulgte Johannes gjennom hele livet, sier barnebarnet Arne Dørdal. Han forteller at bestefaren så på seg selv som fattig, foreldreløs og hjemløs i barndommen, men på sine eldre dager priser han Gud for at Han har hjulpet han på alle måter likevel, og at han har fått stå i tjeneste for Gud. I detaljerte dagbøker forteller han om mange av sine opplevelser både i Norge og i India, der han fikk det meste av tida si gjennom blant annet to verdenskriger. Forfatteren Ingvar Haddal har også skrevet bok om misjonæren.
Vare sjukelig
Da foreldrene var døde, ble barneflokken på seks spredt på ulike steder. Johannes fikk bo hos sin noe eldre bror Kristoffer i bygda. Skolegangen hadde han på omgangsskolen på Grande og etter konfirmasjonen arbeidet han på ulike garder i Geiranger, før den kunnskapstørste gutten fikk gå på amtsskolen på Sjøholt. For å få seg en utdanning, søkte han og kom inn på Underoffiserskolen i Trondheim, men under en rekognosering over fjellene til Sverige, pådro han seg alvorlig lungesjukdom, som satte en stopper for videre karriere i det militære.
Syk og avkreftet reiste han hjem til Sunnmøre, men da han skulle begynne på den bratte stien til Gomsdalen, sviktet kreftene totalt. Utmattet la han seg i nyslått høy og ba stille til sin Gud.
«Får jeg lov til å leve, vil jeg tjene deg».
På lærerskole
Og slik ble det. Han gikk på lærerskole i Volda, der han traff Ingrid Nes, som senere skulle bli kona hans. Etter lærerskolen, der han gjennom Venelaget hadde fått et personlig Guds-forhold, meldte han seg til tjeneste for Santalmisjonen. Han tok grunnutdanning, misjonsskole og til slutt teologisk embetseksamen i 1915, før han reiste til India.
– Gaustad fikk arbeid både i Santal Parganas, det gamle landet, og også i Assam, dit mange Santaler hadde utvandret. Der hadde de grunnlagt den store tehagen, Assamkolonien. Under andre verdenskrig hadde Gausdal ansvar for denne tehagen, sier Knut Larsgård, som sammen med kona Marit kom til India og Bangladesh mange år senere. De traff også ekteparet Gausdal flere ganger hjemme i Norge.
Misjonsleder
-Det var vel som misjonsleder og leder på feltet at han utmerket seg mest?
– Han viste seg tidlig som en dyktig mann som kunne bære ansvar. Allerede i 1931 ble han oppnevnt som en missjonsverge, en som skulle ha tilsyn med å se til at misjonsmidler ble brukt i tråd med misjonsgrunnreglene. Hele tiden hadde han for tankene at kirka måtte utvikle seg til å bli en nasjonal kirke og ikke en misjonærstyrt kirke, sier Larsgård, og legger til at dette kom til å prege arbeidet hans hele veien, helt til han i 1950 fikk selv tittelen som kirkens første superintendent, eller biskop. Den vanskeligste tiden for Gausdal var under 2. verdenskrig, da båndene til hjemlandet var kuttet.
-Har du gjort deg noen tanker om hvordan en fattig gutt fra en fjellgard i Geiranger klarte å komme seg fram på den måten han gjorde?
– Han var tro mot det kalle Gud hadde gitt han, og han arbeidde trottig og samvittighetsfullt for å fylle kallet og nå de målene som Gud hadde vist og satt han inn i, sier Larsgård.
Salmebok på Santali
I kirken huskes Gausdal særlig for sine oversatte og originale salmer. Han stod for fire utgaver av santalsalmeboken Seren Puthi. Da Gausdal forlot India for godt 1956, var både nasjonale og internasjonale representasjonsoppgaver vel ivaretatt. Kirken var blitt medlem av Det lutherske verdensforbund (1951) og National Christian Council of India (1955), og 1957 fikk den sin første nasjonale biskop.
Gausdal var delegat til Det lutherske verdensforbunds generalforsamlinger i Lund 1947 og Hannover 1952, og han var biskop Berggravs stedfortreder ved bibelselskapenes verdenskonferanse i Ootacamund, India 1952. Han fikk Kaiser-I-Hind-medaljen i sølv 1944 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1956.
Johannes og Ingrid Gausdal fikk mange år som pensjonister i Norge etter endt misjonærutdannelse. De siste årene de levde bodde de på misjonens hvilehjem i Oslo. Johannes Gaustad døde i 1981.
Bilde: Johannes og Ingrid Gausdal fikk stå i arbeidet i India i 40 år. Foreldreløse Johannes fra Gomsdalen styrte Santal-kirka under krigen og ble den første biskopen i kirka.